Arnulf Øverland

En av de største diktere, språkforkjempere og forfattere Norge har fostret må kunne sies å være Ole Peter Arnulf Øverland (1889 – 1968). Denne filologiske elegantier skrev gjennomskinnelig klart og fyndig. Han søkte alltid, i sin poesi som i sin polemiske prosa, den korte, presise, slående, rensede, nakne formulering, den formulering som bærer med seg et dirrende og duvende ekko, og som kan leve lenge og huskes lenge i kraft av fortettet innhold og korthugget form.
Med håret som en heldekkende krans av snodd myrull over den undrende, intelligente pannen og omkring issen, hvori de dype rynker, - erfaringens gylne elvespor, og med en insisterende mustasje under den standhaftige nese og rent biskopelige briller, var han selve personifiseringen av den lurende, professorale penneknekt.
Øverland var politisk- og samfunnsengasjert, ateist, tilhenger av tradisjonalistisk lyrikk, han foraktet nazismen og skrev motstandsdikt (han satt som krigsfange i Oslo kretsfengsel og siden overført til Sachsenhausen) og ble senere formann for Riksmålsforbundet fra 1947 til 1956, og i Forfatterforeningen fra 1952 til 1953.

”Så lenge Arnulf Øverland skriver, er norsk åndsliv fremdeles farlig, fremdeles vesentlig”, sa vennen Sigurd Hoel i anledning av Øverlands 70-årsdag i 1959.
I år er det førti år siden hans bortgang, og i den anledning presenteres innledningen av ”Møllerupgåsens liv og himmelfart og andre troverdige beretninger”, hvor ”vi får se en side ved dikteren som vi kanskje ikke kjenner så godt, nemlig humoren hos den anerkjente sure alvorsmann” – Øverlands egne ord. God fornøyelse.

I vinduet

Jeg sitter med pennen i hånd og ser tankefull ut av vinduet. Jeg tenker efter, om jeg har noget å gjøre; men det har jeg ikke. Jeg får skrive.
Landskapet utenfor er meg kjent inntil grensen for min tålmodighet. Heller ikke i dag kan der påvises den ringeste forandring i dets sommergrønne og matleie frodighet. Det heter Grøstad, Blylaget, og det passer. Grøstad! Nå må du bare ligge der i sola og være grønn. Nå må du sove da, Blylaget!
Ned ved bryggen ligger kramboden med Shell bensin og Mustads F. og bakom den, inne i viken bor snekkeren, det vet jeg. Her foreligger ingen mulighet for overraskelser, ingen grunn til ytterligere befaring av omegnen. Nei, jeg får skrive!
Kanskje det skulle være et glass vermouth, det behøver jo ikke bli nogen vane. Varmt er det også, døren står åpen, og fluene surrer i vinduet.
Av og til deiser en humle mot glasset med et smell, og fluene fyker tilside av lufttrykket. En stankelben snubler i et av sine ben, som den har fått mellem benene. En svermer sitter urørlig og ligner en klatt med inntørket maling – selv kan den ikke merke nogen forskjell. Den har iallfall sittet der hele dagen.
Jeg pirker på den med penneskaftet, og den flyr bort i alle retninger. Under flukten ligner den en paraply som hurtig blir slått opp og igjen – en teknikk som jeg selv forgjeves anvendte under mitt første forsøk på å flyve.

Disse skapningene reagerer overfor det ufattelige på hver sin vis; men ingen blir fortrolig med glasset. De får det i hodet som lyn fra klar himmel. Ikke engang fluene begriper, at det er glass. De går på det; men de begriper det ikke. De fødes i vinduskarmen, de dør der og legger seg på rygg og folder føttene. De ernærer seg nøysomt av fluelort, som de arver efter sine foreldre. I varmt vær søker de adspredelse hos hverandre for atter å forlate hverandre.
Akk, hvor kort er en flues liv, og hvor overfladisk! – Om en flue fikk leve om sitt liv, hva kunne det nytte!
En av dem løper over hånden på meg og leter efter mat. Jeg jager den bort, og den griper flukten med alle tegn på forferdelse. Men efter en rundreise i rommet på omkring et sekund kommer den tilbake igjen og setter seg på min hånd for å søke føde. All angst og fortrydelse er glemt. Det er så lenge siden sist, den kan slett ikke huske, at den har vært her før.
Om jeg hadde vært på jorden før, er jeg sikker på, at jeg skulle huske det. Jeg skulle takke min skaper for de uforglemmelige dager. Og siden ville han vel høre meg i bibelhistorie og flytte meg opp i himmelen.
Men fluer i himmelen! – Nei, de ville simpelthen ikke forstå, at de var salige. Dessuten ville de fortape seg i evigheten, hvor intet vindusglass kunne stanse dem i flukten.

Jeg er derfor overbevist om, at en flue, når den skal dø, ikke har annet evighetshåp enn en upersonlig fortsettelse av slektens liv, mens dens legeme går over i naturens store kretsløp – trøstesløse utsikter!
Fluen tror heller ikke på noget høyere vesen. Den setter seg på min hånd; men den tror ikke på meg. Og jeg råder ikke over noget middel til å overbevise den. Jeg kan gjøre tegn og gjerninger; men det hjelper ikke. Jeg kan ta et nummer av Aftenposten og slå den flat. Den dør, men uten å være kommet på bedre tanker. Den forstår fremdeles ingen ting.

Akk. En dag kommer en hveps og eter fluen. Den tørner først mot vinduet, eftertrykkelig, men bare én gang, det er nok. Så oppdager den en flue, slår ned på den og klipper av den vingene. Da surrer ikke fluen mere, den bare løper vilt i luften. Hvepsen tuller den rundt og klipper av den benene også. Og nu er fluen visstnok fremdeles levende, men den forholder seg aldeles rolig; den er blitt en bekvem og håndterlig pakke, som hvepsen kan ta med seg hjem. Den prøver vinduet, men oppgir det, tar en sving ut i rommet og finner det åpne dør.
Men få minutters mellemrom gjentar dette seg, og for hver gang går det lettere. Den tørner ikke mere mot vindusglasset; den finner straks veien ut med sin tilklippete flue i kjeften.
Der innfinner seg også andre hveps, dårlige jegere, i det hele tatt mer almindelige individer, som ikke fortjener nærmere omtale. Derimot ville jeg ha fremhevet den gamle som en virkelig enestående familieforsørger, hvis den ikke hadde hatt en alvorlig feil, den drakk!
Den fant vermouthglasset; der var en dråpe på kanten av det, og der drakk den seg overstadig beruset, ja bent frem snytefull. Den kunne ikke beherske seg, det virket bent frem pinlig.
Først fløy den rett på vinduet – den hadde glemt at det var hardt. Så datt den på gulvet. Så fløy den igjen, men i underlige kurver, som om det beveget seg i et krumt verdensrom. Så dasket den mot vinduet igjen, og ble liggende i karmen.
Enda en gang reiste deg seg; men nu fløy den ikke, den gikk, og det temmelig ustøtt, enda den hadde seks ben, og da er der ingen unnskyldning. Til slutt veltet den og ble liggende. Og nu sover den. Jeg må si, det er en temmelig ubekymret livsførsel.
Nei, nå får jeg skrive!

Men for å komme tilbake til fluen – gjør den da intet godt i denne verden? – Neppe. Den oppfører seg under alle livsforhold fullkomment ansvarsløst. Ikke tale om å beherske sine drifter. Dens eneste program synes å være dette: Flere fluer! (FF) Og vi lever da virkelig for å utrette noget, ikke bare for å surre omkring i et vindu!
Når jeg tenker på alt, hva menneskene har utrettet – Roald Amundsen f.eks. og Hopalong Cassidy – når jeg tenker på alt dette, da må si, der er forskjell!
Akk ja. – Nei, nå får jeg skrive!