Ad tilfeldighetenes veier - Come dio comanda

Jeg glemte visst å tilstå følgende - som om bloggen er min skriftestol - hvilket hendte meg forrige helg.
Også jeg befant meg i den menneskemassen som ble trampet flat av en utdødd, hårete og kommersiell elefant; ganske tilfeldig slengte jeg et orkanblikk over bordene med mammutsalgbøker idet jeg semihastet forbi Ark (for anledningen tapetsert med arktiske snabeldyr) på vei til Vinmonopolet. Og da øynene feide over billighaugene, steg plutselig og uventet et navn opp fra erindringens skoddelandskap:
Niccolò Ammaniti. Hvor hadde jeg nå det navnet fra?
Kanskje stoppet jeg brått som en fugl mot et vindu, stod nærmest forfryst og forkommen i en lite flatterende positur der inne på kjøpesenteret, som en opptrekksfigur hvis ryggnøkkel plutselig stanser, - tenkende og gravende så det riktig skvulpet i hjernepuddingen.
Eureka! Det vil si, Roma! Selvfølgelig. Sist jeg var i Italia, så jeg tilfeldigvis filmen "Io non ho paura" på hotellrommet, en film basert på en novelle av Ammaniti. Så ville tilfeldighetene ha det til at jeg dagene etter så navnet hans flere ganger, og tilogmed pappfigurer av ham på flere steder (det var nok på gigantkjeden Feltrinelli, hvor det forresten finnes mye snadder).
Slik er det jo nesten bestandig; man blir gjort oppmerksom på et navn eller en eller annen ting, og man ser det over alt. Over alt! Denne Ammaniti er visst en kjent og prisbelønnet forfatter, men mange er det, og jeg glemte ham raskt.
Inntil denne dagen på handlesenteret.
Dermed handlet jeg "Hvis Gud vil" (Come dio comanda) uten videre betenkeligheter.
Etter noen raske søk på nettet, må jeg bare si at jeg gleder meg til å lese ham.
Noen som har gjort det?