"Boken"

Vi er et lesende folk, men vi burde lese enda mer. Bokens rolle i samfunnet er en av de sikreste målestokker på kulturell standard, og tiltak for å sikre bredde i litterær produksjon og litteraturformidling er av de viktigste oppgaver i kulturpolitikken.
Vi vet nå at boken slett ikke er blitt dødsmerket av nye medier som konkurrerer om folks oppmerksomhet - den er uunnværlig og uerstattelig. De nye mediene gir til gjengjeld nye sjanser for å vekke appetitt på bøker, og om også skoleverk og opplysningsorganisasjoner spiller mer aktivt med for å styrke leselyst og god litteraturformidling, er mulighetene store for at boken skal få en enda viktigere rolle i fremtiden.
Jeg nevner dette perspektivet først, for boken står i sentrum for ethvert forfatterjubileum - ikke som vare, men som åndsverk. Bokens evne til å gripe, bevege, forarge, gi ny innsikt, nye anelser - det kan hverken vareutstyr eller markedsføring sørge for, det er forfatterens ansvar og gave, som gjør forfatterenn uunnværlig og uerstattelig i kulturlivet.
Norge står i særlig gjeld til sine forfattere. Ja, jeg tror vi kan si det så sterkt at det moderne Norge som vokste frem fra glemsel, vanmakt og uselvstendighet, på mange måter ble formet av sine diktere - formet og tuktet, det kom ofte ut på det samme. En av dem, kanskje den største, skrev i en stipendiesøknad at han så det som sitt mål å lære sine landsmenn å tenke stort. Jeg vet ikke om man kan påstå at han oppnådde det, men det står fast at Norge ville vært et annet land uten det han skrev. Det er fremfor alt norske diktere og forfattere som har uttrykt hva det er å være norsk - og uten uttrykket ville ikke innholdet ha eksistert.
Ifjor feiret vi Bjørnson-jubileum, og jeg måtte i den anledning friske opp halvglemte kunnskaper om flere sider ved hans virksomhet, som for eksempel den store kampanjem han nær sagt egenhendig forte for slovakenes rettigheter. Det slo meg umåtelig sterkt hvilken rolle han spilte i sin samtid - en langt viktigere rolle enn jeg før hadde forstått. Her sitter altså en mann i en avkrok av Europa (slik må jo omverdenen ha sett det), uten stab eller sekretærer, uten andre våpen enn penn og papir - men når han skrev sine artikler, fikk de oppslag på dagen i Europas største aviser, og når han blåste til kamp, var det alltid noen murer som falt.
Vi har hatt og har betydelige forfattere med en helt annen legning. "Å være dikter må være en ensom sak," sa arnold Eidslott i A-magasinet sist lørdag. Det lyder jo ikke som noen foreningsideologi. Men i norsk diktning har begge ytterpunktene sin selvfølgelige plass, og Den norske forfatterforening har gjennom alle år vært et særdeles viktig redskap for å sikre bredden i vår litterære utfoldelse og gi norske forfattere skikkelige kår.
Vi lever i en tid da bølgen av inntrykk utenfra vokser, og stadig flere underholdningstilbud av delvis underlødig kvalitet gjør krav på vår interesse. Det stiller et lite språksamfunn i en pressituasjon. Med adskillig rett tales det om en voksende kløft mellom "kultureksporterende" og "kulturimporterende" land, særlig når det gjelder masseprodusert underholdningsstoff for de nye mediene. Vi hverken kan eller vil stenge våre grenser for den utvekslingsprosessen, selv om den bringer mangt med seg som vi ikke liker - det ville være i strid med de grunnleggende prinsipper som demokratiske land står for. Desto viktigere er det å bygge opp vår egen kulturelle beredskap, gjennom høy kvalitet, som gjør norske kulturytelser interessante også i andre land, og ved støtte til og aktiv formidling av det som har kvalitet.
Forfatterne har her en særlig stor oppgave: å pleie og dyrke norsk språk, som er det viktigste av alle uttrykk for vår nasjonale identitet. Den forflatning vi nå ser og hører i språkfølelse og språkbruk, er et alvorlig sykdomstegn. Forfatterne som viser hva norsk språk virkelig duger til, hvor stort et register det har, og hvor mange ubrukte muligheter det ennå rommer, gjør en livsviktig gjerning i norsk kultur.

Lars Roar Langslets tale ved Den norske forfatterforenings 90-årsjubileum, november 1983.