Dostojevskij på en søndag

"Hun forhørte meg og forsøkte å finne ut av hva jeg egentlig drev med, og da jeg ikke ville ut med det, tok hun den ed av meg at jeg ikke skulle spolere meg selv som en dovenpels og døgenikt. Sant nok, jeg betrodde meg ikke til henne med hva jeg holdt på med, men jeg kan huske at for et eneste oppmuntrende ord fra hennes munn om mitt arbeide, min roman, skulle jeg gjerne ha gitt alle de mest smigrende uttalelser fra kritikere og kjennere som jeg senere fikk høre.
Og så utkom da endelig romanen min. Alt lenge før den så dagens lys, hadde den vakt stort oppstyr i den litterære verden. B. var så glad som et lite barn da han hadde lest manuskriptet mitt. Men nei! Har jeg noensinne virkelig vært lykkelig, så var det faktisk ikke i de første berusende øyeblikk av min suksess, men den gang da jeg hverken hadde lest eller vist manuskriptet mitt for noen ennu - i de lange netter, fylt av oppstemte håp og drømmer og av en lidenskapelig kjærlighet til arbeidet, den gang da jeg hadde levet meg inn i min fantasi, inn i de skikkelser jeg selv hadde skapt - som om de skulle ha vært virkelige personer, mine egne slektninger, ja, den gang da jeg delte deres gleder og sorger og stundom endog gråt mine oppriktige tårer over min fordringsløse helt. Og jeg er ikke i stand til å beskrive hvor glade de gamle ble over min suksess, skjønt til å begynne med var de skrekkelig forbløffede: så besynderlig syntes de det var. Anna Andrejevna, for eksempel, ville slett ikke tro at denne nye forfatteren som alle skrøt så av, var den samme Vanja som osv., osv. - så hun gikk bare å rystet på hodet.
Det gikk lang tid før gamle Ichmenev godtok det, og til å begynne med, da han første gang hørte om ryktene, ble han til og med redd og begynte å snakke om embedskarrieren som var spolert og om det uordentlige liv som var enhver litterats skjebne. Men stadig nye rykter, omtale i tidsskrifter og endelig noen rosende ord om meg fra personer han hadde blind tillit til, fikk ham til å skifte mening. Og da han så fikk se at jeg plutselig hadde fått penger mellom hendene og oppdaget hvor mye det var mulig å tjene på litterært arbeide, forduftet også hans siste tvil".

Fra Dostojevskijs "De fornedrede og krenkede".

Drømmer får som kjent næring av aldri helt å bli oppfylt - og de visner og dør av overoppfyllelse, når metningspunktet inntreffer og overstiges.
Hold altså på drømmene, kjære aspirerende litterater. Men skriv, skriv!
Det er det skapende som er tilfredsstillende, som gir mening - en suksess eller en fiasko burde altså være fullstendig irrelevant. Eller?