Et fornuftig dikt er det skrekkeligste av alle.
Mitt prinsipale postulat er at poesien skal tale både til følelser og forstand. Jeg forlanger slett ikke å forstå alt i et dikt, jeg vil slett ikke forstå det til bunns. Gjør jeg det, da er jeg atter misfornøyd. Jeg vil ha mer: Diktet skal være mangetydig, det skal være bunnløst, det skal helst være nytt hver gang vi leser det. Ellers blir vi fort ferdig med det. Og allikevel skal det være klart og enkelt.
Er ikke dette urimelige krav? Jovisst er de urimelige, men det er ikke meg som har funnet på dem, det er poesiens ubønnhørlige og uforanderlige lov. Det er vanskelig å skrive vers. Jeg har prøvet det selv, jeg er bange for at det er umulig.
Arnulf Øverland.
2 kommentarer:
Black birdie - Where art thou? Venter (forgjeves) på fler lister!!
Latskapen lenge leve. Denne bloggens brukervennlighet kan seile sin egen sjø, og det har den gjort en stund. Men flere lister vil komme - når jeg finner det for godt å publisere dem. Ikke hold pusten, som man sier.
Legg inn en kommentar