lørdag 10. januar 2009

Om å skrive


De fleste forfattere er einstøinger. Vi sitter i mer eller mindre selvvalgte avkroker, som for den saks skyld kan ligge midt i hovedstaden, og pusler med våre setninger, går frem og tilbake på våre kortere eller lengre gulv og venter på det riktige ord, det dekkende uttrykk. Hva er det som driver oss? Hvor kommer den fra, denne uimotståelige trangen til å meddele seg, denne uavlatelige kampen med språket for å gi form til tanker og følelser som etter bokopplagene å dømme oftest er helt uten almen interesse? For eget vedkommende trodde jeg en tid at det var den barnløses trang til å sette spor etter seg, til å levere håndgripelige bevis på at man tross alt hadde levet. Men slik er det ikke: Det finnes fedre og mødre med både tre og fire barn som likevel skriver som gale. De som søker berømmelse går over bekken etter vann. Med den status litteraturen har i dagens samfunn, er det adskillig mer glans å vinne som nyhetsoppleser eller værvarsler i fjernsynet!

Jeg tror vi i all beskjedenhet må vedkjenne oss den gammelmodige og romantiske talen om en "indre trang". Vi skriver fordi vi ikke kan la være. For egen del tror jeg det har noe med selve "blikket" å gjøre. Alt jeg ser og opplever former seg til setninger, men de samme setningene driver meg til å se mer enn jeg ellers ville ha gjort, og slik oppstår et underlig dynamisk spill mellom det sette og det sagte som gir meg en god følelse av å være til. Kanskje er det hele bare en lek, en fantasifull flukt fra virkeligheten? I så fall tror jeg ikke vi ville ha holdt ut den motstanden de ubeskrevne arkene gir oss, de mange dagene uten et ord på papiret, med en sulten papirkurv ved foten og en truende motløshet i sjelen.
De gamle grekere sitter sannsynligvis også her med en nøkkel: Det er eros, selve kjærlighetskraften, som driver oss gjennom all motstand, fordi den lar oss oppleve benådede øyeblikk hvor vi aner noe av skaperaktens vellyst. Det var vel dette romantikerne mente da de talte om
inspirasjon.

-Kjell Arild Pollestad

3 kommentarer:

Jørn Roeim sa...

Vet du hvor han sier dette?

Sjeldnere enn sorte svaner sa...

Javisst gjør jeg det min gode mann. Dette er hentet fra en av hans mange utgitte dagbøker, nærmere bestemt "Veier overalt" Dagbok 1996 - 1998. I den kan man også lese følgende:
"Sommervarmen vil ingen ende ta. Av Gud og Ghandi har jeg lært at alt liv har livets rett, men i dag måtte det guddommelige prinsippet vike da en veps hadde plaget meg en liten evighet med nesten uavbrutt summing langs vindu og vegger. Det er høyt under taket i mitt arbeidsværelse, men jeg steg opp på en stol og slo den ihjel med Stavanger Aftenblad".
Riktig så fornøyelig lesning på flere måter må vite.

Jørn Roeim sa...

Takk. Jeg har alle dagbøkene hans. Prøver faktisk å samle alt som er skrevet av katolske prester i Norge.